Sånne mennesker liker jeg ikke

26.12.2011
12:30
Follow on Bloglovin

Nå sitter jeg på bussen, på vei hjem igjen til Sørlandet. Jula har faktisk vært utrolig bra, og jeg har kost meg. Det eneste jeg har å klage på, er at jeg våknet på selveste julaften med sår kropp, ekstrem hodepine, feber, og en ubrukelig sår hals. Fin start på jula..? Formen ble ikke så mye bedre, og når kvelden kom, frøys jeg så innmari, at det stakk på hele kroppen!

Her er noen bilder av meg og søstera mi, som er delvis grunnen for denne bloggen, fra julaften. I følge henne så hun ut som en gutt.

Og før jeg slutter dette innlegget må jeg bare komme med en tilståelse. Når jeg kom på bussen i stad, og skulle finne meg et sete, går jeg langt bak. Det var ganske fullt, så jeg tok den første og beste som satt nesten helt bakerst. Jeg spurte en jente som satt med en gigantisk bag ved siden av seg, som jeg ikke en gang la merke til. Det at jeg ikke gjorde det er egentlig litt sykt, når jeg tenker meg om. Men tilbake til poenget: jeg spør da dette pakkeselet av en dame/jente i 20-årene om å sitte, og det var da jeg fikk meg et sjokk. Hun bare stirrer på meg med det mest "giddalause" blikket jeg noen gang hadde sett. Som om jeg hadde forstyrret henne i en livsviktig situasjon. Hun tar opp bagen hennes som sikkert veide nærmere et tonn(?), mens hun fortsatt holdt blikkontakt. Alt dette var greit nok, helt til hun, helt sikkert på trass, hiver den over fanget. Like sur i trynet, uten et glimt av annet enn likegyldighet og furt, snur hun hodet, og stappet bagen oppi trynet bare for å lage et poeng. Da jeg prøver å være høflig, og beklage med at jeg ikke så den store bagen, og at jeg heller kan finne et annet sted, tror dere ikke at hun bare lukket ørene, og fortsatte å pine seg selv med den jævla bagen. Jeg satt meg bak henne, og hun hadde den blysteinen av en bag på fanget lenge, før hun endelig la den ned. Ble sikkert for tungt for den spinkle kroppen. Je hadde så lyst til å bare sleppe ned bagasjen på gulvet og sette meg rett ved siden av henne, så hun fint kunne ha den bagen på fanget resten av turen. Hun kunne vel for faen ha lagt den på gulvet, da?! Herregud, det irriterte meg! Er jo ikke min feil at hun absolutt skulle ha med seg den bagen inn, vel? Hun kunne latt den ligge under bussen, som alle andre har gjort. Nå håper jeg virkelig bussen blir så full at noen må sitte ved siden av henne. Da skal jeg sitte å le for meg selv. Takk for meg.

Utfordrende jul

22.12.2011
13:47
Follow on Bloglovin

Grunnen til at jeg delte den historien i forrige innlegg, var rett og slett bare sånn at dere forstår litt mer hvorfor jeg skriver som jeg gjør, og hvordan det gjenspeiler seg i de fleste innleggene. Dette er på ingen måte en klageblogg, men tanker og følelser må ut, og jeg har funnet ut av at dette er en fin måte. Både så jeg slipper å pøse ut med alt til vennene mine, og så kanskje andre som sliter med noe av det samme, kanskje kan få litt hjelp ut av det. Men hvis det er noen som har problemer, og har vanskeligheter med å dele det med andre, vil jeg virkelig anbefale å blogge om det. Det er som en personlig terapi! Og hvis du ikke vil at kjentfolk skal lese det, gjør du som meg, og lager en bogg som skjuler for de nærmeste.


Når jeg kommer inn til Drammen om forhåpentligvis tre kvarter, skal jeg opp i barnehagen til søstra mi, og få litt omvisning og greier der. Pappa sa hun gledet seg veldig, så får håpe det blir bra. Jeg gleder meg i hvert fall!

Nå sitter jeg på bussen, på vei til pappa i Drammen. Jeg skal feire jula der i år, blir nok koselig. Spennende blir det i hvert fall, med tanke på at søstera mi skal være der. Eller.. så lenge hun gidder, i hvert fall. Hun later som om ingenting har skjedd, som om alt er som før. Det irriterer meg noe jævlig. Ingenting kan bli som før. Skaden er gjort.

Jeg har mistet søstera mi

20.12.2011
23:52
Follow on Bloglovin

Det er rart hvordan ting forandrer seg. Hvordan alt kan gå fra å være helt perfekt, til å bare å bli helt borte. Alt det gode bare forsvinner før du rekker å blunke, og alt er annerledes.

Når jeg var mindre ønsket jeg meg alltid en søster eller bror til jul. Det var det jeg ønsket meg hvert år, som sikkert flere har gjort også. Jeg skrev brev til julenissen, og mamma sendte det i posten. To år fikk jeg ønsket mitt oppfylt. På juleaften 2000 og 2002 lå det en konvolutt i juletreet, hvor det stod at jeg skulle bli storesøster til sommeren. Det var først da det gikk opp for meg hvor stor mage mammma egentlig hadde fått.

Men da jeg hadde både en lillesøster og en lillebror, da begynte savnet om en storesøster å komme. En søster som kunne lære meg om sminke og klær og gutter. En jeg kunne snakke med om alt, og som kunne være bestevenninnen min, samtidig som en søster. En jeg kunne dele alt med, og være sammen med akkurat når det passet meg. En jeg kunne le sammen med, og en jeg kunne gråte med. For rundt 6 år siden, gikk dette ønsket også i oppfyllelse, heldig som jeg er. Jeg fikk en ste-søster som var fre år eldre: Marielle. Hun passet perfekt til beskrivelsen over, og jeg hadde alt jeg trengte. Vi var så nære, og hadde et ekstremt godt forhold, akkurat som en ordentlig søster.

Dessverre skulle ikke gleden vare så altfor lenge. Det gikk rundt 2 år, så fikk hun seg kjæreste. Jeg likte han aldri, men hadde ikke så mye jeg skulle sagt. Siden vi fortalte alt til hverandre, kom hun bort til meg en dag, og fortalte meg at han hadde slått henne. Hun hadde digre blåmerker på låra og armene. Senere fortalte han at han hadde vært utro mot henne flere ganger. Uansett hvor mye jeg prøvde å snakke henne til fornuft, gikk det ikke. Men en dag hadde hun fått nok, og ville gjøre det slutt, men han hadde bedt på sine knær, bokstavelig talt, om at hun ikke skulle gjøre det. Han skulle skjerpe seg, og det skulle aldri skje igjen. Det gjorde det. Tre uker senere slo han opp med henne. Jeg husker jeg hadde besøk av to gode venninder da hun ringte. Hun lå på kjøkkengulvet med en kjøkkenkniv mot hovedpulsåren. Jeg var livredd.

Det gikk heldigvis bra, og etter en stund med terapi, gikk det over. Men så begynte spiseforstyrrelsene. Selvtilliten hennes ble dårligere og dårligere, og alt gikk ut over meg. Jeg hadde stygge klær, jeg var dum, jeg var stygg, jeg klarte ikke å snakke for meg, jeg var barnslig, osv osv. Alt med meg var galt. Etter å høre dette gang på gang, begynte jeg å tro på det selv. Jeg så alle feilene, og jeg begynte å stenge alt inne. Jeg turte ikke si mine egne meninger, og jeg jattet med på alt det de andre sa. Og hver gang jeg var meg selv, fikk jeg så det sang av vennene mine. Alt jeg gjorde var galt.


Savner den tiden ♥


Se så stor lilleøstera vår har blitt. En liten miniversjon av meg og Marielle får bare ikke håpe hun tar etter søstrene sine!

Etter mange selvmordsforsøk og overdoser, lever Marielle enda, men ingenting blir som før. Alt er annerledes, og jeg har ikke lenger den søstera jeg ønsket meg så veldig. Jeg er ikke lenger samme personen, heller. I dag, for eksempel, var det så vidt jeg turte å gå inn på butikken. Jeg føler alle ser stygt på meg, og dømmer meg, og det er en helt jævlig følelse. Pulsen min gikk i 110 når det var min tur i kassa, og jeg måtte faktisk ta tak i kanten for ikke å besvime. Det har aldri vært så ille at jeg har vært nær å falle i bakken. Jeg gikk så fort hjem til kjæresten min, som jeg aldri har gjort før.

År etter år med dette helvetet, har ført til at jeg både lider av en mild form for depresjon, og en sterk sosial angst. Men det er ingen som vet dette, for jeg skjuler det så godt jeg kan. Det er ingen kjente som vet om bloggen. Det er utrolig flaut.

Edit: Nå for tiden går alt mye bedre. Marielle er fortsatt langt ifra frisk, men mye bedre. Og selv om alt har påvirket meg veldig, går alt mye bedre nå. Alt er annerledes, men nå har det gått så langt at jeg ikke bryr meg lenger. Nå er alt glemt, og jeg er ikke sånn som jeg var når jeg skrev dette innlegget.. 

Bra dag

19.12.2011
22:09
Follow on Bloglovin

Herregud, kunne ikke følt meg bedre akkurat nå! 

Kom akkurat hjem fra Thomas, så har blitt lite med blogging i dag. I dag tok jeg siste innspurten på gavene, og dro hjem til Thomas for å pakke de inn, og kose oss. Han skulle faktisk prøve å lære meg sjakk i dag, men det gikk utrolig dårlig, når det endte med at jeg slo ned alle brikkene hans, da jeg tapte. Har et problem med å tape, kan man si. 

Nå skal jeg dusje litt, så kommer nok et innlegg litt senere også. Må jo gjøre litt opp for den dårlige bloggingen, eller hva? Kommer også litt bedre bilder, måtte bare ta noen for å fylle litt inn!

Hatt en fin dag, da? Gjort noe gøy? 

Forfulgt

18.12.2011
00:45
Follow on Bloglovin

I stad var jeg nede på butikken. Jeg skulle kjøpe godteri og noen greier, ikke det at det ble spist.. Tok noen sjokoladebiter, så var jeg mett. Har ikke matlyst lenger, heller. I tillegg til dette, er jeg sykt trøtt. Sover hele tiden.

Men tilbake til poenget, og selve overskriften. Da jeg var på vei ned til butikken, gikk det en mann og en hund foran meg. Han gikk jo så forbanna tregt, så jeg fant fort ut at jeg skulle gå forbi han. Det var da jeg fant fort ut at jeg aldri skulle gjort det. Så fort jeg hadde gått forbi han, begynte pulsen å slå fortere og fortere. Jeg hørte raske trinn bak meg, og merket at bena mine gikk fortere enn jeg egentlig var klar over. Det var både snø og is på bakken, så jeg var redd for at jeg skulle skli og han skulle komme nærmere. Plutselig fikk jeg skikkelig vondt inni meg, og jeg kjente panikken komme. Jeg kom inn i undergangen, og hørte på ekkoet at han var rett bak meg. Jeg var klar til å løpe, men så var jeg plutselig på butikken. Frykten gikk over.



Det var bare en helt vanlig mann som var ute og gikk tur med hunden sin. Men det gikk ikke opp for meg før jeg var hjemme, og det var lyst og trygt. Angsten kom tilbake, og det er ikke første gang jeg har vært så redd. 

Før var jeg ikke redd for noen ting. I hvert fall ikke ting som dette. Før var det jeg som måtte følge venninnene mine hjem i mørket og gjennom skogen, men nå er det motsatt. Bortsett fra at jeg nekter for at jeg er redd og vil ikke bli fulgt hjem av noen. Men jeg må innrømme at jeg stadig tar meg selv i å begynne å løpe når jeg hører lyder. Jeg blir redd av ingenting, og skvetter av den minste lille ting, så jeg får helt vondt inni meg.

Resultatet av juleballet

16.12.2011
23:14
Follow on Bloglovin

Dagen i dag har jeg kanskje ikke akkurat vært med mine fulle fem. Ble litt mye festing og lite soving i natt, for å si det sånn. Som sagt, så var jeg jo på juleball i går. Der skjedde det drama både opp og ned, hele tiden. Ble ikke tatt noen bilder på ballet, for det glemte jeg.


På vors over et jævla hønsehus. Det forlarer vel saken. Og btw, jeg hater høner og så og si at av fugler. Bortsett fra kanarifugler og undulater, de er søte.

Reglene var ganske greie: Man kunne drikke før og etter ballet, men ikke på selve ballet. Og det var jo greit nok, men hvem fulgte den regelen? Hehee. For å si det sånn, så endte det med at venninna mi som skulle stå for hele programmet den kvelden, ble kastet ut av vaktene, fordi hun hade gjemt drikka under kjolen, på rumpa. Jævlig smart. Mens den ene vakten sjekka veska mi, hører jeg plutselig: "Oi, her var det ikke noe alkohol, bare litt mat". Jeg trodde jeg skulle dø. Den jævla vakta hadde rota rundt i veska mi, så det lå salat og ost over alle tinga mine. Så nå kan jeg takke bestekompisen min, Ola, for at krølltanga mi er full av smør og doven salat.

Drikka mi hadde derimot blitt tatt fra det geniale gjemmestedet. De hadde tatt 2 fulle spritflasker, og kasta noen øl nedi et hull i fjellet. TUSEN TAKK!! Heldigvis var dette like før vi skulle dra.


Og der hadde de så vidt begynt....



Haha, trenger jeg å forklare?





Men selve ballet var ikke så vellyket, var mere på utsiden sammen med alle folka, enn vi var inne. Så det endte med at vi dro litt tidligere, noe som passet greit for min del når det gjelder søvn. Og på toppen av det hele så kom politiet like etter vi dro. Da koste vi oss med kebabpizza istedenfor.

I dag på skolen var jeg sikker på at jeg skulle spy flere ganger. Begynte med at jeg var på skikkeliggodt humør på bussen, og skravla gikk i ett sett... som vanlig! Men når jeg kom på skolen, bare velta magen seg. Ble dritkvalm etter en halv kartong eplejuice før en humpete busstur, og enda mere juice når jeg kom på skolen, blandet med god gammeldags hangover. Da jeg fant ut av at jeg var sulten, følte læreren såpass med meg, at jeg fikk gå å kjøpe mat. Siden jeg ikke hadde matlyst, kom jeg opp med noe nudel-lignende shit som het ett eller annet med "meksikansk". Fy faen, det så ut som spy! Kan ikke akuurat si det hjalp med mat, nei. Men historien slutter ikke her.. Desverre. Når jeg er på vei opp trappa til klasserommet, ser jeg framover. inne på det jævla slakteriet til Restaurant og matfag lå det intet annet enn et grisehode. Da løp jeg rett inn på do. Men det var heldigvis falsk alarm.


Haha, jeg trodde jeg skulle dø da jeg fikk se dette bildet første gangen.

Ellers gikk skoledagen veldig fint, med mobbing på både facebook og av lærerne. Så ut som om de hadde det fryktelig gøy med meg, siden jeg så og si ikke klarte å rykke en finger uten å lage rare lyder og holde meg for munnen.

Noen andre som har vært på ball? hahaha

Hvor blir det av selvironien?

15.12.2011
11:40
Follow on Bloglovin

Ble dårlig med oppdateringer i går, for jeg var hos kjæresten min mesteparten av dagen. Er så deilig å bare være sammen med han. Det er liksom som om jeg glemmer alt det vonde, og jeg klarer å slappe helt av. 

Merker jeg begynner å bli dritt lei av alt nå. Når jeg kom hjem fra Thomas, var jeg oppe hos en veldig god venninne en tur. Det var kjempekoselig å se henne igjen, og vi koste oss med jentesnakk, akkurat som før. Men så kommer en annen venninne, og vi hadde det kjempefint helt til mot slutten. Da virker det som om alt jeg gjorde var galt. De lo av meg på grunn av noe dumt jeg sa, ga hverandre blikk siden jeg hadde andre meninger enn de. Jeg vet de ikke mener noe vondt, men alt jeg gjør er galt, og jeg kunne virkelig ønske at jeg hadde selvironi fortsatt. Men den er helt borte..


Kjøpte kake i kantina, dessverre var den ikke like god som den så ut til!

Søte Nathalie, med søt tutt


Litt sang må alltid til!

I dag virker som en bra dag, fikk til og med litt søvn i forrige time. Og mer skal det bli i de to neste. Deilig med film, altså! Kan trenge det, for det blir nok ikke så mye søvn i natt, ettersom det er juleball i kveld. Det betyr at det blir minimaalt med blogging også. Tenker jeg legger ut litt bilder, får se! Kos dere i kveld, alle sammen!

Andre som skal på juleball?

Når du står der i regnet

14.12.2011
09:00
Follow on Bloglovin

Vi har alle hatt de dagene hvor man drøyer vekkerklokken lenger og lenger, helt til man virkelig må opp. Når man tenker på hvor dum man var som ikke la seg tidligere dagen før. Vi har alle hatt de dagene når du bare har få minutter til bussen går, og må hive deg rundt for å rekke det, og når du kommer ned... ja, da kjører bussen rett foran ansiktet ditt, og den har ikke tenkt å stoppe på grunn av ei løpende jente med klissvåt, vanntung jakke og tung sekk, som står og vinker bak bussen! Når du står der i regnet.. hva skal du finne på? Gud, som jeg elsker de dagene. 

Martine ♥ Thomas 




Herlig morratryne som gjerne kunne ønske å få litt mere søvn. 

Nå sitter jeg hjemme helt for meg selv, har tent masse stearinlys, og spiser god frokost som jeg ikke rakk før jeg dro til bussen. Nå sitter jeg og hører på musikk mens jeg blogger, slapper av og til tider halvsover. Snart må jeg begynne på en naturfagsoppgave, og så er det å dra til bussen.... igjen! Satse på at jeg rekker den i dag, da!

Flere som kjenner seg igjen?

Noen spesielle planer for dagen?

Jeg blir rørt til tårer

13.12.2011
22:01
Follow on Bloglovin

Jeg må bare si jeg er helt overrasket over hvor fine folk kan være! Da jeg logget inn på bloggen etter skolen, hadde jeg fått flere flotte kommentarer fra dere. Og det var allerede på det første innlegget på denne bloggen. Jeg ble rørt til tårer over at folk kan bry seg så mye om en de ikke aner hvem er en gang, og det betyr faktisk utrolig mye og vite det. Visse kommentarer rørte meg faktisk til tårer. Men kjenner jeg meg selv godt nok, forsvinner nok den følelsen i løpet av natta. Men det har ingenting med dere å gjøre, tusen hjertelig takk, alle sammen! ♥


Når vi mista bussen. God start på dagen etter skolen..... Var greit sur og pødden da, for å si det sånn!


Her lager jeg en ny header. Det er et stort problem for meg, som dere kanskje ser på koneansiktet mitt?

Og jeg får det ikke til. Får nok bruke den fine, svarte, blanke jeg har nå. Funker greit den?

Dagen i går kan jeg ikke si har vært den beste. Pengene hadde ikke kommet inn, jeg mistet bussen hjem, så måtte vente i byen i over en time, for så å bli henta på bussplassen og dra rett tilbake til arendal. Jeg fløy ut og inn av butikker, heiv av meg genser og bukse minst 15 ganger, for å finne en kjole til juleballet. Det er ikke overdrivelse en gang. I butikken var jeg ganske fornøyd med den jeg endte på til slutt, men jeg har en mistanke om at det var på grunn av at jeg var så lei og sliten og ville hjem, for når jeg kom hjem kunne jeg ikke fordra meg selv i den. 

Hatt en fin dag, dere da? 

 

Et sted må man jo begynne!

06.12.2011
22:51
Follow on Bloglovin

Et sted må man jo begynne, og jeg velger å begynne her. Jeg har ikke turt å innrømmet noe for hverken meg selv eller noen andre før nå. Folk sier jeg er modig og sånn, men det er jeg ikke. Det har jo ikke noe å være modig å gjøre, når man går og forteller at man har problemer. Jeg vet at det finnes folk med større og værre problemer enn meg. Langt større og værre. Derfor begynner jeg her, hvor ingen leser, men de som vil har sjansen. Og jeg kan få ut frustrasjonen uten at noen kjente vet noen ting. For det er det som er ille. 

Jeg heter Martine, kommer fra en liten by på sørlandet. Jeg har en søster som har hatt mange problemer, blandt annet spiseforstyrrelser, depresjon og har prøvd å ta selvmord flere ganger. Hun har hatt utrolig dårlig selvtillit, noe som har gått kraftig utover meg. Det har ødelagt meg, på en eller annen måte. Jeg gikk inn i en periode hvor jeg trodde på alt hun sa. Jeg er ikke verdt noe. Alt jeg sier er galt, og jeg oppfører meg unormalt barnslig. Enten er jeg for hyper, eller for usosial, det finnes liksom ikke en mellomting, osv. Jeg var utrolig redd og deprimert, gråt masse og var mye for meg selv. Jeg prøvde og skjule dette så godt som mulig for venner, bekjente og familie, og ikke en gang foreldrene mine har fått vite alt. Det var under denne perioden jeg startet bloggen, og skrev rett ut hvordan jeg følte det. Jeg hadde følt det lenge sånn før jeg begynte å blogge, men etter jeg hadde holdt på en stund her, forandret ting seg. Jeg sliter fortsatt, men selvtilliten øker stadig og jeg har ikke den samme vonde følelsen. Jeg vet ikke om det har noe med bloggingen og tilbakmeldingen å gjøre, men noe har i hvertfall forandret seg. Tusen takk for all støtte! ♥

(Slutten av dette innlegget er redigert, etter at jeg sluttet å blogge om søsteren min, osv)

 

Martine Hermansen

Martine Hermansen 18, Tvedestrand
Hei! På denne bloggen vil du finne innlegg med outfits, innkjøp, masse bilder og andre hverdagslige ting. Håper du liker den! Kontakt: martinerhermansen@live.no Instagram: mhartine

Bla i bloggen

Søk i bloggen

Design

Laget av Lisa

Siste innlegg

Siste kommentarer

Widgets

Lenker

hits